Håper det er interesse blant medlemmene av denne sonen for et prosjekt jeg jobber med ved Infomedia, Univ. i Bergen: Vi forsøker å kartlegge situasjonen for frigivelse av offentlig sektors data. Spørsmålene vi ser på er:

- hvilke datakilder finnes faktisk i de ulike virksomhetene, og i hvilken grad og på hvilke måter gjøres disse dataene tilgjengelig?
- hvilke planer har offentlige virksomheter på dette feltet framover?
- hva er de viktigste hindrene mot at offentlige virksomheter opplyser om og frigir data de disponerer?

Vi har også en prosjektblogg kalt Fakta først, der vi også tar opp debatter og ideer rundt hvordan data kan brukes. Bidrag ønskes – også til selve kartleggingsarbeidet!

Det offentlighetsloven gjorde for PSI gjør geodataloven for Inspire (direktivet som PDF). Inspire har som sitt viktigste formål sørge for samordning og tilgjengelighet for geodata og geografisk metadata i EU. For det offentliges del har denne prosessen kommet langt i Norge takket være Norge digitalt, men Inspire skal ha konsekvenser for den generelle tilgjengeligheten av geodata også også. Så da må man jo se lit nærmere på det.

Jeg har bare fått tid til å svært raskt skumme høringsnotatet. Et interessante begynner på s.34: 8.4 Regler om allmennhetens tilgang til infrastrukturen

Tjenestene som medlemslandene skal etablere, skal også være tilgjengelig for allmennheten. Søketjenestene skal være gratis. Visningstjenestene kan det tas betalt for, men dette må begrunnes konkret i forhold til det direktivet gir adgang til. Øvrige tjenester kan det tas betalt for.

Det er en lang og sikker forvaltningspraksis for at det offentlige kartgrunnlaget er åpent og tilgjengelig for publikum, slik at det i prinsippet ikke skulle være nødvendig å lovfeste tilgang til offentlige geodata. Det er imidlertid lite konkrete regler i lov om dette.

…

Departementet mener derfor at man bør lovfeste dette som en rettighet for borgerne uavhengig av om dette rent juridisk er å betrakte som en slik rettighet.

Departementet legger til grunn at direktivet ikke er til hinder for å benytte ordninger med en særskilt dedikert formidler som sikrer tilgangen til tjenestene for allmennheten så vel som kommersielle brukere, særlig siden de lett kan oppfylle kravet om å ha e- handelstjenester tilgjengelig. Det forutsetter at allmennheten får tilgang til alle data og tjenester, og ikke bare det formidleren ser seg kommersielt tjent med å tilby. Departementet har ikke vurdert i hvilken grad viderebruksdirektivet har betydning for denne type ordninger, men viser til pågående utredninger om dette spørsmålet.

Videre på s.39 under Begrensninger i tilgang og deling

Et av unntakene i artikkel 13 er av en annen art enn de øvrige. Det gjelder adgangen til å begrense offentlig tilgang når slik tilgang kan skade mulighetene for myndighetene til å hevde sine immaterielle rettigheter til databaser og dataprodukter. I dette tilfellet er det egentlige formålet ikke å begrense adgangen til informasjonen, men mer å sette vilkår slik at det er mulig å gjennomføre en ønsket prispolitikk. Se nærmere om dette i kapittel 10.3.

La oss lese den ene setning igjen:

I dette tilfellet er det egentlige formålet ikke å begrense adgangen til informasjonen, men mer å sette vilkår slik at det er mulig å gjennomføre en ønsket prispolitikk.

Uansett i 10.3 kan vi kan lese:

10.3 Betaling for geodata
Direktivet har begrenset betydning for pris- og finansieringspolitikken for geodata i Norge. Direktivet påvirker ikke anvendelsen av viderebruksdirektivet. Den nye offentlighetsloven som implementerer viderebruksdirektivet i Norge, legger heller ikke opp til endringer i gjeldende finansieringsordning og prispolitikk for geodata.

Direktivets regler
Prising av tjenestene er regulert i artikkel 14. Artikkel 14 nr. 1 slår fast at søketjenestene skal være gratis tilgjengelig. I utgangspunktet skal det også gjelde for visningstjenestene, men myndighetene kan kreve betaling «når slik betaling sikrer vedlikeholdet av geodatasett og tilhørende datatjenester, særlig i tilfeller som involverer svært store volumer av data som oppdateres ofte». Data som gjøres tilgjengelig via visningstjenestene, kan ha en form som hindrer viderebruk for kommersielle formål. For de andre tjenestene er det fritt opp til landene å kreve betaling innenfor viderebruksdirektivets rammer. Myndighetene kan altså ta betaling og kreve lisens for tredjeparts nedlasting av geodata via nedlastingstjenenestene. Det må i så fall foreligge e-handelstjenester for dette. Artikkel 17 nr. 3 gir anledning til å ta betaling for data og tjenester mellom offentlige myndigheter. Slik betaling skal være «fullt ut forenlig med det overordnede målet om å forenkle delingen av geodatasett og -tjenester mellom offentlige myndigheter. Når betaling blir krevd, skal betalingen holdes på det laveste nivå som kreves for å sikre nødvendig kvalitet og forsyning av geodatasett og -tjenester til sammen med en rimelig avkastning på investert kapital, samtidig som krav om selvfinansiering for offentlige myndigheter som leverer geodatasett og -tjenester, anerkjennes når dette er relevant».

(min utheving)
…

Dette er i prinsippet helt tilsvarende de krav viderebruksdirektivet setter til prising av offentlig informasjon. I prinsippet vil derfor en nasjonal prisingspolitikk som er i samsvar med viderebruksdirektivet, også være i samsvar med Inspire-direktivet. Det skal ikke kreves noen form for betaling for geodatasett og -tjenester som medlemsstatene leverer til fellesskapsinstitusjoner for å oppfylle sine rapporteringsforpliktelser etter EUs miljølovgivning. De administrative og rettslige rammene for fellesskapsinstitusjonenes tilgang vil bli nærmere regulert i gjennomføringsbestemmelser, jf. omtale i kapittel 5.3.2, men disse vil ikke inneholde noen nærmere bestemmelser om betaling.

…

Norsk prispolitikk
Gjeldende norsk prispolitikk for offentlige geodata ved utlevering til tredjepart, kan grovt sett deles i tre:
- data eller tjenester som distribueres gratis (f.eks. visning av data fra matrikkelen og
N50-kartdata)
- data eller tjenester som det kreves betalt for med hjemmel i offentlighetsloven eller
særlov (f.eks. nedlasting av data fra matrikkelen)
- data eller tjenester som det enkelte organ krever betaling for etter beslutning i organet
eller etter instruks fra overordnet organ (f.eks. nedlasting av N50-kartdata)
Det understrekes at salg av data finansierer en mindre, men ikke ubetydelig, del av den totale geodatavirksomheten. Den viktigste finansieringsformen er ordinære bevilgninger over offentlige budsjetter, jf. kapittel 7.2. For kommunene spiller også inntekter i form av lovregulerte gebyrer i forbindelse med eiendomsoppmåling en vesentlig rolle. Miljøinformasjon og annen temainformasjon stilles i regelen gratis til disposisjon, mens det som regel er en eller annet form for betalingsregime for tilgang til basis geodata. Departementet mener at den form for årlig betaling basert på langsiktige avtaler mellom offentlige myndigheter som Norge digitalt er basert på, er i samsvar med vilkårene i direktivet for slik betaling.
Når det gjelder kravet om gratis bruk av søke- og visningstjenester for allmennheten, vil det i hovedsak være i tråd med gjeldende ordninger med enkelte forbehold. Det ene forbeholdet er av mer praktisk art ved at visningstjenestene i Norge digitalt enda ikke er
fullt utbygd til å dekke alle aktuelle geodatasett. Denne hindringen vil bli overvunnet etter hvert som Norge bygger ut de tjenestene som er forutsatt i direktivet.
Det andre forbeholdet er av mer prinsipiell art ved at visningstjenestene i Norge digitalt for basis geodata er avgrenset til de innsynsløsningene som ligger i den nasjonale geoportalen til Statens kartverk. Allmennheten har således ikke gratis tilgang til de egentlige WMS-tjenestene, jf. omtale i kapittel 5.3.3. Dersom visningstjenestene i Inspire defineres til å omfatte WMS, må Norge på dette punktet endre gjeldende prispolitikk. Det må også knyttes et forbehold til hvordan den rett direktivet etablerer for allmennhetens tilgang til geodata skal forstås i forhold til innsynsretten etter den nye offentlighetsloven. Den nye offentlighetsloven slår fast at informasjon som det er gitt tilgang til etter lovgivning som gir allmennheten rett til innsyn i offentlig virksomhet, kan brukes til ethvert formål dersom ikke annen lovgivning eller retten til tredjeperson er til hinder for det, jf. § 7 første ledd.
Salg av offentlige geodata er i dag basert på lisenser som gjør det mulig å tilpasse prispolitikken til forskjellige typer bruk og ulike brukerbehov. Dersom geodata som det i dag tas betaling for, skal kunne brukes til ethvert formål, vil dagens prispolitikk ikke kunne videreføres. En fri rett til viderebruk vil overstyre lisensene og undergrave mulighetene for å føre en fornuftig og fleksibel prispolitikk.
For å kunne videreføre gjeldende prispolitikk må derfor offentlig tilgang til geodata etter direktivet ikke forstås som rett til innsyn i offentlig virksomhet. Det bør presiseres at offentlig tilgang ikke gir rett til å viderebruke geodata til kommersielle formål uten etter avtale med offentlige rettighetshavere. Direktivet selv påvirker ikke eksistensen eller rekkevidden av offentlige myndigheters anledning til å benytte lisensiering i sin prispolitikk (art. 2 nr. 2).
Noen kommuner har valgt å etablere sine søke- og visningstjenester med krav om betaling. I noen tilfeller gjelder det også informasjon som faller inn under miljøinformasjonsloven. Kommunen viser til at de oppfyller lovens krav om tilgang til informasjon ved skriftlige henvendelse eller personlig oppmøte i kommunens lokaler. Direktivets krav om at det skal foreligge digitale tjenester, kan gjøre at dette ikke er tilstrekkelig.

For meg ser det ved første øyekast ut som dette har mest å si for publikums tilgang til å gjøre søk og se kartbilder i kartverkets egne løsninger, uten at det legges bedre føringer for hvordan mediene skal få tilgang på bedre kart i sine egne løsninger.

Jeg har også tatt en rask kikk på Inspire og de bruker ganske relativt sett mye mer plass på dataenes tilgjengelighet igjennom e-handelsløsninger:

4. Where public authorities levy charges for the services referred to in points (b), © or (e) of Article 11(1), Member States shall ensure that e-commerce services are available. Such services may be covered by disclaimers, click-licences or, where necessary,
licences.

hvor Art. 11 spesifiserer følgende tjenester:

1. Member States shall establish and operate a network of the following services for the spatial data sets and ser vices for which metadata have been created in accordance with this Directive:
(a) discovery services making it possible to search for spatial
data sets and services on the basis of the content of the
corresponding metadata and to display the content of the
metadata;
b) view services making it possible, as a minimum, to display, navigate, zoom in/out, pan, or overlay viewable spatial data sets and to display legend information and any relevant content of metadata;
c) download services, enabling copies of spatial data sets, or parts of such sets, to be downloaded and, where practicable, accessed directly;
(d) transformation services, enabling spatial data sets to be transformed with a view to achieving interoperability;
e) services allowing spatial data services to be invoked.

Noe som faktisk er en reell forbedring. Det virker som om EU ser for seg en (inter)nasjonal geoportal hvor man skal kunne dra visakortet sitt og laste ned datasett med clickwrap-avtaler på. Dette er langt bedre enn den nåværende situasjonen hvor man, om man ønsker en så banal tjeneste som geokoding, kan bli bedt om å avtale et møte, skrive en ettårskontrakt og så integrere mot et halvfungerende API. Dette er interessant i forhold til offentlighetsloven og PSI hvor intensjonen i direktivet helt klart er at “public sector bodies” skal forvalte informasjonen sin selv i forhold til det private, ikke gjøre den tilgjengelig igjennom diverse forhandlernettverk.

Dette punktet fra Inspire finner man igjen i høringsnotatet her:

For geodata og tjenester det skal tas betaling for vil betalingstjenestene kunne samordnes med betalingstjenestene for kommersielle brukere av geodata.

og:

Myndighetene kan altså ta betaling og kreve lisens for tredjeparts nedlasting av geodata via nedlastingstjenenestene. Det må i så fall foreligge e-handelstjenester for dette

(min utheving)

Merk den passive formen. Her mener jeg at det notatet legger opp til går kortere (ved å beskrive det som en mulighet, og avgrense det til et nedlastingscenario for tredjeparter, enn det som er naturlig å forvente seg av Inspire hvor formuleringen rett og slett krever e-handelsløsninger om det i det hele tatt skal tas betalt for kartdata.

Etter det påfallende fraværet av endringer i distribusjonsstrukturen til Statens Kartverk etter offentlighetsloven vil det ikke forbause meg om man forsøkte å beholde denne igjennom enda en lovendring.

Offentlighetsloven § 6. Forbod mot forskjellsbehandling

Ved behandling av saker etter lova her eller i andre tilfelle der det blir gitt tilgang til informasjon, er det ikkje høve til noka slags forskjellsbehandling mellom samanliknbare tilfelle eller til å avtale at nokon skal ha einerett på tilgang til informasjon. At ein førespurnad er sett fram av ei offentleg eller offentleg tilknytt verksemd, gir ikkje høve til forskjellsbehandling når formålet med førespurnaden ikkje har samanheng med dei offentlege gjeremåla til verksemda.

Forbodet i første ledd er ikkje til hinder for at det kan gjerast avtalar om einerett dersom det er nødvendig for å levere ei teneste i ålmenta si interesse. Det skal gjerast ei ny vurdering av grunngivinga for å gjere slike avtalar kvart tredje år. Avtalar om einerett som blir gjorde i medhald av leddet her, skal vere offentlege. Det kan ikkje gjerast avtalar om einerett til tilgang til informasjon som ålmenta etter føresegner i lov eller forskrift har eit rettskrav på å få innsyn i.

Den eksklusive relasjonen mellom Statens kartverk, Norsk eiendomsinformasjon og forhandlernettverket hviler tydeligvis på en argumentasjon om at dette er i ålmenta si interesse. Jeg har i dag gjort første forsøk på å skaffe denne argumentasjonen vil veie, men siden den ene personen som kan svare på det hos Statens Kartverk er ute av huset i dag må jeg vente til mandag i tolvtiden. Stay tuned.

I forhold til arbeidet med Origo har vi jobbet mye med navn og identitet. Igjennom mobilregistrering søker vi å holde identitetene til folk stabile slik at de ikke kan dukke opp i samtaler som flere personer samtidig. Vi ser behovet for pseudonymitet i noen sammenhenger, men kan konstatere at dette som oftest brukes til uansvarlig oppførsel og ikke verdifull varsling.

For de som vil, tilbyr vi å gjøre et oppslag mot telefonkatalogen for å verifisere at de ikke går under falskt navn. Denne mekanismen vil imidlertid aldri virke for alle ettersom mange har mobilttelefon fra arbeidsgiver som ikke er oppført. Vi har derfor de siste seks månedene jobbet med å få til en bedre måte å verifisere identiteten til de brukerne som vil skilte at de går under sitt eget navn. Christian hos oss har ringt til Lindorff (dyrt, tilbyr bare verfisering på fødselsdato), skatteetaten (snakket med 7-10 ansatte, men ingen kunne hjelpe), banker og andre, men ingen har kunnet fortelle oss hvem vi skulle henvende oss til. Vi fikk et lite gjennombrudd da vi isteden gikk igjennom EDB Infobank som tilbyr koblingen til folkeregisteret. De kunne informere om at man måtte søke Sentralkontoret for folkeregistrering og at det var strengt behovsprøvd. Det viser seg at EDB Infobank tilbyr en kobling til folkeregisteret hvor vi slipper å holde personsensitive data om folk, men bare kan sende videre f.eks navn og personnummer og få tilbake om de er i overenstemmelse. Oppslaget koster 50 øre. I dag fikk vi svaret på søknaden og den ble innvilget.

Igjen viser det seg at mekanismene eksisterer, både som teknologi og som saksbehandling, men krever kunnskap om hvor man skal gå og hvem man skal snakke med.